Hvorfor finnes det ikke noen blogg om Gyldendals skriveskole?

Kanskje det å skrive en blogg om en skriveskole kommer til å være en ekskluderende faktor for at jeg blir en antatt forfatter. Det blir for useriøst, liksom. Jeg viser meg som den peanøtthjernen jeg er. Men sjansene mine for å få lov til å gi ut bok anser jeg som såpass mikroskopiske i utgangspunktet at jeg tar sjansen. For hva om bloggen tar av, og jeg blir en influenser med masse følgere som kjøper alt jeg selger? Da blir bloggen et genialt PR-triks, så selv om det jeg skriver ikke holder mål, så blir jeg antatt fordi jeg har en følgerskare på milliarder av lesere. Eller noe sånt. Da har jeg melonhjerne.

Hvorfor har ingen andre skrevet en blogg om å gå på Gyldendal skriveskole? Det har jo vært noen runder siden skriveskolen startet. Jeg har tenkt ut noen grunner til at jeg virker å ha monopol i dette hjørnet av bloggverden.

1. Smalt publikum

Bokbransjen i sin helhelt er jo for spesielt interesserte, så en blogg om en skriveskole fra et forlag er kanskje litt vel nisje for å håpe på de store lesertallene. Siden jeg skriver denne bloggen semi-anonymt så kan jeg ikke stole på en fast leser i mamma heller. Uansett: Hei til dere fem som måtte finne denne bloggen. Kanskje vi kan starte en klubb?

1. Ingen skriver blogg

For 10 år siden var det allerde ganske suspekt å være en blogger. Nå er blogging for dinosaurer. Så det er ikke bare skriveskoleelever som ikke skriver blogg. Ingen skriver blogg.

Men for meg som vil skrive bok, som også er en antikk måte å kommunisere på, så passer blogging som hånd i en digital hanske. Dessuten så tror jeg ikke at jeg klarer å formidle hvordan det er å gå på skriveskole gjennom Tiktok-dansing. Kanskje det ligger masse bra informasjon om Gyldendals skriveskole i(på?) metaverset?

1. De som går på skriveskolen har ikke tid til å skrive blogg

En vakker dag når skrivesperren letter, håper jeg dette kan gjelde meg. Skriveskoleelever bruker sikkert all ledig tid til å hamre løs på sin magnus opus, male sitt litterære sixtinske kapell, jakte sin bokbundede hvite hval. Skriveskoleelever tar arbeidet sitt alt for seriøst til å lefle med en simpel blogg. Heldigvis for meg har jeg aldri vært tynget med byrden av selvrespekt. Men, hvis jeg må velge mellom å skrive til skriveskolen, eller skrive en blogg om å gå på skriveskole, så må jeg nok prioritere det første. For en blogg om å gå på skriveskole uten å skrive på skriveskolen, virker litt meningsløst.

1. Kanskje de ikke er lov?

Hva om Gyldendal ikke liker at elevene ved skriveskolen forteller om hva som skjer på skolen? Kanskje jeg kommer til å lekke yrkeshemmeligheter som andre, mindre forlag kan kapre? Gyldendal lærer elevene sine at det er ok å bruke semikolon; noen si det til Tom Egeland! Kanskje Kari Marstein kommer brasende inn på første første samling etter nyttår og skriker “Hei! HEEEEEI! Hvem her skriver en jævla blogg?”. Også må jeg rekke armen skjelvende i været, fordi jeg er så dårlig til å holde på hemmeligheter, og da kommer Kari til å hytte med neven mot meg og si at hvis jeg ikke legger ned bloggen, så kommer hun til å knuse trynet mitt. Eller kanskje hun kommer til å stikke hodet ut i gangen og rope på Trude, også tar de tak i meg, en i hver arm sånn at jeg havner i en Marstein-skrustikke. Så drar de meg ut på Sehedsteds plass og bytter på å dunke hodet mitt i fontenen mellom Gyldendal- og Aschehoug- huset til jeg lover å slutte å blogge.

Men enn så lenge lever bloggen!